Jeg er ikke et objekt

MINOLTA DIGITAL CAMERA

I dag er det 8. mars. En rimelig ubetydelig dato. Jeg har ikke merket den i kalenderen min som noe spesielt. Så da jeg våknet i dag tidlig, ble jeg møtt av masse medier som fortalte meg at i dag er det kvinnedagen. Var det ikke kvinnedagen for litt siden? Har det gått et helt år? Er den her igjen?

Men jo. Det har gått et helt år. Men på det året har det skjedd utrolig mye. Jeg kunne begynt å snakke om lik lønn for menn og kvinner, som nå, i 2017, fremdeles ikke er lik. Jeg kunne begynt å snakke om barselpermisjon og retten til utdanning. Vi er heldige her i Vesten, hvor disse punktene heldig vis er godt utarbeidet.

Men det er noen ting som ikke er det. Retten til å bestemme over vår egen kropp. Retten til et rettferdig rettssystem. Retten til å ikke bli objektifisert. Å kunne få lederposisjoner. Å ikke få høre at "ja, men du kan være sekretær på denne oppgaven, du er jo jente!".

Diskusjonen om hva som er et liv og ikke, kommer nok til å fortsette å gå for alltid. Men hvis jeg ikke har lyst til å ha noe groende inni meg i ni måneder, med alle de potensielle helserisikoene som kommer av en graviditet og fødsel, så skal jeg få slippe det. Det kommer aldri til å være et lett valg, for noen, men klarer man ikke å ha et barn, økonomisk eller emosjonelt, så skal man ikke tvinges til å få det.

Å kunne få lederposisjoner. Nesten to av tre i lederstillinger er menn. I kommunestyrene er over tre av fem menn! Det er langt flere kvinner som tar høyere utdanning enn menn, og likevel har menn en høyere gjennomsnittslønn. Det er langt flere mannlige ordførere. Det er betydelig flere menn enn kvinner på stortinget. (fakta: SSB)

Retten til å ikke bli objektifisert. Første gangen jeg ble befølt, var jeg 11 år gammel. En gutt i klassen min prøvde å ta på brystene mine mot min vilje. Jeg var allerede da full av skam. Jeg falt sammen i skolegården etter å ha prøvd febrilsk å dytte han bort fra meg. Jeg gråt. Jeg hadde lyst til å dra hjem og vaske av meg følelsen. Jeg følte meg så ubeskrivelig skitten. Læreren tok tak i det etter at en annen jente fortalte læreren om det. Noen av guttene ga meg en klem, andre lo. Jeg var 11 år gammel. Året før ble jeg kalt "hore" for første gang, fordi den rosa sparkesykkelen min bråkte.

I 19 år av livet mitt trodde jeg ikke at jeg var like god som alle andre. Jeg var ikke pen nok. Ikke tynn nok. Det hender fremdeles at jeg begynner på den tankegangen, men jeg kommer meg ut av det. Jeg sluttet å få toppkarakterer på skolen. Og det er greit. Jeg har gått opp i vekt siden jeg var 14. Og det er også greit. Men jeg har da aldeles ikke blitt noe dummere. Eller mer usunn.

Jeg har blitt objektifisert på en eller annen måte hele livet mitt. Hun er ikke gammel nok til å vite hva som er best for henne. Hun er ikke syk nok til å trenge hjelp. Gutter som så på oss jentene som lå i gresset og snakket, og diskuterte hvem som hadde finest rumpe. Jeg har blitt fortalt at jeg ikke er sterk nok fordi jeg er jente. At jeg ikke kan fordi jeg er jente. Jeg er ikke smart nok. Jeg er ikke flink nok. Jeg prøver ikke nok.

Jeg er heldig som ble født inn i en kultur hvor foreldrene mine ikke ble lei seg fordi jeg ble en jente. Det er det ikke alle som er. Jeg er heldig nok til at mine behov i Maslows behovspyramide bare blir utfordret på trinn to, tre og fire. Tenk på de kvinnene som ikke en gang får ha kroppen sin for seg selv! Det er millioner av kvinner som har blitt kjønnslemlestet fordi de ikke kan giftes bort ellers. Det finnes kvinner som tvangsgiftes før de når puberteten. Det finnes kvinner i alle kulturer, som blir voldtatt fordi gjerningsmannen ikke vet hvor alvorlig det er. Som ikke skjønner at de kan ha ødelagt et liv, og som ikke skjønner konsekvensene av det. Eller som rett og slett ikke bryr seg.

Og sist men ikke minst; det finnes kvinner som gjør dette mot andre kvinner. Det finnes kvinner som baksnakker, som mobber, som kritiserer og som bit for bit ødelegger for andre kvinner. Det er kvinner som gifter bort sine egne døtre før de blir tennåringer, det er kvinner som lemlester dem før de kommer så langt at de blir giftet bort. Det er kvinner som blir tvunget til å dekke til kroppen sin fordi menn ikke klarer å la være å seksualisere dem. Og det er kvinner som forteller kvinner å dekke seg til, fordi hvis ikke så er de en hore. Kvinner som kritiserer kvinner for hvor mange de har ligget med. Og menn som gjør det samme. Jeg har sett tråder på Jodel hvor menn har konkludert med at de ikke vil gifte seg med kvinner som har hatt flere seksualpartnere enn dem, fordi da virker de "slutty".

Kvinner. I dag er vår dag. I dag er dagen vi har stått sammen og kjempet for likestilling i 100 år. I dag er dagen vi forteller at vi er akkurat like gode som alle andre. I dag er dagen vi forteller at kvinner og menn skal ha like rettigheter. Og ja, det går begge veier. I dag er dagen vi forteller at vi ikke skal være sekretær fordi vi er jenter. I dag er dagen hvor vi må ta opp kampen igjen for våre rettigheter, fordi alt tyder på at de er i ferd med å forsvinne igjen. I dag er dagen hvor vi kan være alt fra prinsesse til aksjemegler.

Jeg ikke et objekt. Jeg er en kvinne. Og jeg er ikke noe dårligere av den grunn.



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Camilla Acklam

Camilla Acklam

20, Bærum

Jeg er en 20 år gammel jente fra Asker, som bor på Eiksmarka, Bærum. Jeg skriver om hverdagen min, og ting som interesserer meg. Kontakt: camilla.o.a@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits